Full klaff på hjortejakt.

I det siste har Hjortefall handlet mye om våpentekniske temaer, så får ta en liten rapport fra forrige helgs jakt.

Det var, som sikkert mange vet, fullmåne sist helg og været var heller ikke så ille. Slik at det var mulig å sitte ute store deler av natten.

 

Jeg gikk ut på post i 19 tiden for å se om det kom noen hjort på jordet. Det skal sies at jeg tidligere har vært riktig så uheldig på denne typen jakt og generelt sett lite dyr. Timene gikk, og jeg antok at dette ville være nok en slik kveld. Klokken ble rundt 11 og jeg kunne skimte 4 svarte skikkelser borterst på jordet. Kikkerten ble tatt frem, og jo der sto det nå 4 dyr og beitet. Da jeg kom på post hadde jeg brukt avstandsmåler på enkelte punkter, slik at jeg visste at dyrene nå befant seg på rundt 130 meter. Altså for langt for meg i mørket. Dyrene beitet seg stadig nærmere meg og basert på størrelse antok jeg at det var 2 ungdyr, samt kolle og kalv. Jeg bestemte meg relativt tidlig for at jeg ønsket å ta kalven. Da dyrene kom til ca 100 meter dukket enda et dyr opp. Jeg antar at dette var en 6 tagger. Dette dyret var svært urolig og løp mye opp og ned på bøen. Lengst bak, på jordekanten hadde det dukket opp 2 nye dyr. Disse holdt seg egentlig der bak, og jeg brydde meg ikke så mye om dem. Den første flokken på 4 dyr, samt den urolige bukken hadde nå kommet til ca 60 meter. Jeg tok derfor opp rifla for å gjøre meg klar til skudd. Like før jeg hadde fått riflen opp i skulderen hørte jeg en masse støy fra skogen oppe til høyre. Jeg tittet opp, og ut på bøen kom et beist av en bukk. Det er selvsagt ikke lett å telle tagger på månen, men det var i hvert fall den største bukken jeg har sett. Denne store bukken gikk rett mot den antatte 6 taggeren og fikk raskt jaget den vekk. Jeg hadde naturligvis helt glemt kalven jeg skulle skyte, og ble sittende å se på dette her. Kollen , kalven samt denne nye bukken hadde nå kommet på ca 30 meter, og bukken var veldig interessert i kollen. De to ungdyrene som hadde fulgt med, hadde trukket seg tilbake og var på rundt 50 meter. Bukken fortsatte interessen for kollen og jaget henne rundt på bøen, mens kalven fulgte etter. Til slutt begynte de å roe seg og jeg gjorde jeg meg klar for å ta kalven. Like før skuddet skulle gå, presterte bukken selvfølgelig å stille seg mellom meg og kalven. Jeg ventet litt i håp om at kalven skulle komme frem, mens vurderte sterkt å skyte bukken i frustrasjon. Mens jeg ventet så jeg at det ene ungdyret nå sto stilt opp med bredsiden til på ca 50 meter. Jeg ombestemte meg derfor for hvilket dyr jeg skulle ta, og endret stillingen min. Jeg fikk så dyret i siktet, dobbelsjekket ved å se på beina at dyret hadde bredsiden mot meg og lot skuddet gå. Dyret falt som en sekk mens ungdyret som sto ved siden av henne stakk til skogs. Etter å ha ventet noen minutter bestemte jeg meg for å gå bort til dyret. Kollen, kalven og bukken var fortsatt på bøen og stakk ikke til skogs før jeg hadde kommet meg et godt stykke utpå. Det var fortsatt litt bevegelse i dyret da jeg kom frem, og et avlivningsskudd ble derfor nødvendig. Så var det bare å hente traktoren for å få henne inn og vommet.

Fjorårskolle

Neste kveld var det igjen ut på post. Denne kvelden ble jeg tildelt den posten som er kjent for at det ikke har vært dyr der siden Ålesund brant. Det skal sies at jaktleder tidvis humret da han fortalte meg hvor jeg skulle sitte. Nå skal det også sies at jeg alt hadde fått dyr denne turen, så jeg så for meg å sitte på post og småsove litt. Egentlig passende, for jeg var litt trøtt og jeg sover alltid best på post. Klokken nærmet seg 11 og det var på denne tiden dyrene hadde pleid å komme ut, så jeg satt egentlig å ventet på et smell fra de andre postene. Plutselig ser jeg litt bevegelse nede på jordet. Jeg tenker for meg selv at det er ikke piggsvinjakt jeg er på, men siden jeg ikke hadde så mye å gjøre kunne jeg jo ta frem kikkerten. I kikkerten ble det rimelig klart at det var 2 dyr som sto på ca 65 meter. De hadde kommet ut på bøen med månen midt imot, så bevegelsen jeg hadde sett var skyggene ørene hadde gitt ifra seg. Ved litt nærmere beskuelse så jeg at det var kalv samt en liten bukk som gikk sammen. Jeg ble derfor sittende å se i kikkerten i påvente av at gjerne kollen og noen flere dyr skulle komme ut. Etter ca et kvarter konkluderte jeg med at kalven ikke hadde noen kolle, og riflen ble lagt i posisjon. Kalven stilte seg rimelig raskt i rett posisjon og datt i smellen.

Kalv

Etter at kalven var blitt vommet og en øl åpnet, var det bare å sette seg godt tilbake og tenke på en svært vellykket helg.

-Ole

Prosjekt: Merkel Drilling (Del 6)

I forbindelse med serien jeg har hatt om min Merkel drilling, har jeg merket en økning av abonnenter både her på WordPress og på facebooksiden (klikkbar). Dessverre har det seg slik at dette innlegget måtte komme. Jeg hadde i det lengste håpet på at jeg skulle få slippe å skrive dette innlegget, men slik ble det altså ikke. Dersom noen, evt alle, velger å slutte og følge hjortefall på bakgrunn av dette innlegget så har dere min fulle forståelse.

Jeg har i lengre tid, i hvert fall 5 minutt, hatt en amper diskusjon med meg selv om jeg skulle skrive om hva jeg hadde gjort. Alternativet var å ikke si noe i håp om at det ikke ville bli merket av noen, men det hadde nok fort blitt vanskelig. Enkelte hendelser er såpass alvorlige at det blir lagt merke til.
Spørsmålet jeg stiller meg selv, er om jeg har syndet. Wikipedia, som alltid er sant, beskriver synd som «tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje». Basert på dette må jeg nok innrømme at jo, jeg har syndet.
Første skritt mot tilgivelse er at vi bekjenner våre synder for Gud. Det står i Bibelen, 1. Johannes 1,9 «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Spørsmålet man da stiller seg er jo hvem Gud egentlig er. Amerikanerne har det lett, for de har John Moses Browning. I disse tider har det blitt en slags mote å være imot andre religioner, så jeg føler at jeg ikke kan bruke han for å få forlatelse. Ikke hadde han så mye med drillinger å gjøre heller.
Her på berget har vi naturligvis Ole Herman Krag og Erik Jørgensen. Men etter hva jeg gjorde med kragen min (klikkbar), så tipper jeg at det toget er gått når det kommer til forlatelse. Etter hva jeg har hørt, ruller de fortsatt rundt i graven sin etter at de fant ut hva jeg hadde gjort.
Konklusjonen er nok at jeg må leve i synden resten av livet mitt. I kristendommen snakkes det om den siste oljen. I Jakobs brev 5,14-16 står det  «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» Jeg på min side har trolig gitt drillingen den siste olje, i hvert fall av den mineralske typen.

Etter hva jeg har lest på nettsteder som nettavisen.no, side2.no, seher.no, vg.no og andre sider som påstår at de er aviser, så er det leserne som er en slags Gud for bloggerne. Unge jenter skriver om uvesentlige ting på bloggen for så å gå til de såkalte nettavisene og sutre over at folk i kommentatorfeltet er slemme mot dem. Ettersom dette er en blogg på tilnærmet lik linje med de andre, så er det nok bare dere lesere jeg står igjen med om jeg skal kunne unngå å leve et liv i synd og fortapelse. At leserne av Hjortefall primært er bekjente av meg, som jeg må tvinge til å klikke seg innpå når det kommer et nytt innlegg, velger jeg glatt å ignorere. Bønn, trusler og mild vold er forøvrig ypperlige midler for å øke antall besøk på hjemmesider. Anbefales!

Men det er vel på tide å komme litt mer til saken. Det er vel forøvrig ingen som merker at jeg kvier meg litt for å fortelle hva jeg har gjort? For å fortelle hva jeg har gjort, er det nok best å ta det hele fra starten.
For noen uker siden var jeg for første gang på skytebanen med drillingen. Været var nydelig, med sol og litt lett vind. Noen duer traff jeg også. Jeg sitter med en liten mistanke om at kolben er litt for høy, men jeg må teste dette ut på papp før jeg kan si noe skikkelig. For øyeblikket liker jeg i hvert fall å tro at kolben er perfekt, for jeg er ikke særlig gira på å måtte file ned og starte med overflatebehandlingen på nytt. Kolbens tilpasning til meg har naturligvis ingenting med hva dette innlegget skal handle om, men jeg tar de digresjonene jeg får.
Tilbake til skytebanen denne solfylte dagen. Etter endt skyting ble drillingen pakket ned i futteralet sitt og tatt med hjem. Ettersom det hadde vært fin sol hele dagen ble forskjeftet lagt i våpenskapet og resten satt utenfor. Jeg gjorde ingen form for vedlikehold, ettersom den hadde fått et godt oljelag kvelden i forveien. Den neste uken hadde jeg litt småprosjekter som måtte ordnes hjemme, og drillingen ble egentlig bare stående i kroken sin. Da prosjektene var ferdig, synes jeg det var på tide å titte litt på drillingen igjen. Tanken om kolbens høyde surret fortsatt i bakhodet mitt, så jeg ville bare sjekke en ekstra gang. Jeg gjorde derfor som jeg pleier, tok meg en kopp kaffe og ruslet opp på rommet mitt. Vel oppe tittet jeg inn i hjørnet der drillingen sto, og løftet den frem. Jeg skulle til å låse opp våpenskapet da øynene mine plutselig la merke til et brunt belegg som dekket nesten alt av stål.
Jeg har lest om det tidligere og har vel skrevet det her også, disse børsene ruster lett. Nå tenkte jeg at «å ruste lett» vil si at man bør tørke av dem etter en tur i regnvær. Men her var det snakk om en hel del rust over det meste etter en dag på skytebanen. Om delen var blånert eller blank spilte forsåvidt ingen rolle, for rust var det over alt.

Planen jeg først hadde med å teste tilpasning ble fort lagt på hyllen og pussesaker ble tatt opp av skuffen. Min første tanke var naturligvis at dette var lett overflaterust som forsvant bare fillen nærmet seg stålet. Det skulle dessverre vise seg å være en feil antagelse, og endel albuefett måtte til for å få det fint igjen.
Der er som regel når man sitter og pusser at de vonde tankene kommer i hodet. Dunsten fra løsemidler hjelper neppe positiv på rasjonelle tanker. For det var her tanken kom, tanken som aldri burde komme når man jobber med en drilling: Duracoat.

Vel ferdig med pussing i alle krinker og kroker ble drillingen satt tilbake til kroken sin. Denne gangen med streng beskjed om å tenke over hva den hadde gjort. Selv gikk jeg på dataen og slo inn durano.no i nettleseren.

Durano.no møtte meg med flotte bilder av AR-15 og custom 1911 modeller farget i alt fra tactical viper combat stealth black til hello kitty rosa. Allerede nå burde nok varsellampene begynne å blinke, men dette ble ignorert og jeg trykket på linken for Cerakote C-serie. Det er på slike sider det burde komme opp pop-ups med single mødre i mitt nabolag som vil treffe meg, sånn for at jeg kunne komme på bedre tanker. Men det gjorde det ikke. Det som derimot kom opp var tilbud på en pakke med spray og 2 valgfrie farger. Jeg velger fortsatt å skylde på løsemidler og uklart hode, for plutselig var både adresse og kortinformasjon lagt inn på siden. Mobilen min vibrerte og en e-post kunne bekrefte hvilken ugjerning jeg hadde gjort.

Neste morgen våknet jeg opp med en følelse av angst og skam. Jeg hadde selvfølgelig håpet om at pakken kunne bli rotet bort av posten, eller at bestillingen hadde forsvunnet. Dessverre tikket det inn en sms om at pakken var sendt og den var nå på vei hjem til meg.
Jeg hadde derfor ikke annet valg enn å begynne jobben med sandpapir og maskeringstape for å klargjøre drillingen.

Demonterte det som var nødvendig. Alt ble gått over med sandpapir og skrubbeklut før det ble avfettet.

I motsetning til Duracoat er Cerakote en-komponent og påføringen var enkel med medfølgende sprøyte. Jeg har en kompressor liggende, men i fremtiden bruker jeg liksågodt sprøyten med Co2, jeg merket i hvert fall ingen forskjell. Selv om det gjerne sier mer om meg og mine ferdigheter med airbrush.

Ingen vei tilbake.

Etter 5 dager var det hele tørt og det var på tide å få satt det sammen igjen. Jeg hadde ikke vært helt nøyaktig med all maskering, så enkelte steder måtte det pusses av litt Cerakote.

Så for å avslutte det hele så er jeg egentlig godt fornøyd. Eller, så fornøyd som jeg kunne blitt. Skammen må jeg nok leve med i all ettertid. Jeg gikk for fargene svart og sølv i håp om at dette skulle se sånn noen lunde ut når jeg var ferdig og en kan jo bedømme selv hvordan det ble. Tommelfingerregelen når man skal gjøre noe slikt er å ikke prøve og etterligne det originale, for det kan aldri bli bra. Heldigvis er jeg i besittelse av 10 tommeltotter, slik at jeg fint kan droppe slike små regler.
Jeg står ihvertfall klar med nettavisen.no på hurtigtast, klar for å videreformidle alle negative kommentarer som måtte komme. Forhåpentligvis kommer det litt, for det hadde absolutt hjulpet med litt PR for bloggen.

En drilling har blitt Cerakotet. Nå trengs det en lang dusj for å vaske av meg skammen.

-Ole